På Vänern med kajakk

Sveriges største innsjø så fristende ut på kartet. Rene innlandshavet så det ut til, med 5650 kvadratkilometer. 15 ganger større enn Mjøsa med sine beskjedne 362 kvadratkilometer. Det gikk rykter om en fin skjærgård. Iblandet nostalgiske fjernsynsminner fra Tjorven og Saltkråkan, ble det til at vi satte kursen for noen svenske sommerdager med kajakken.

245 kilometer fra Hamar parkerte vil bilen ved campingplassen på Ekenäs, og fikk pakket kajakker og sjøsatt fra brygga der.

Ekenäs ligger på et langt nes som stikker ut i Vänerns nordre bredd. Fra nesset går det ei stripe med øyer, holmer og skjær utover i innsjøen ut til Lurö. Og det var dit vi satte kursen.

Starten er del av en kanal omgitt av høye siv, og etter hvert padler man seg ut i sjøen. Vi valgte å padle i ytterkant på østsiden av remsa med holmer og skjær, for å få inntrykk av omfanget. Og det var en rar følelse. Det var som å padle på havet, horisonten var ikke å se. Men vi kjente på fraværet av saltvannslukt, strømmer og havdønninger, når det visuelle egentlig tilsa hav.

Vi hadde grei dekning på 4G-mottaket på telefonen, og kunne derfor enkelt orienterte oss via Google maps i labyrinten av alle småøyene til Lurö. Underveis var det fint å stoppe på noen av skjærene, og nyte sommeren på svabergene.

Ute på Lurö-bryggan var ankomsten riktig så idyllisk med brygge og velpleide grøntarealer. Og en liten kro med servering av enkle og gode middager. Vi valgte laks og gjørs, begge fisket på Vänern. Vertinna mente gjørsen var "et strå hvassere" enn laksen. Det hadde hun rett i. Nydelig mat.

Litt før solnedgang fant vi utenfor Lurö plass til å sette opp teltet på en liten utvasket holme. Uten flo og fjære å ta hensyn til, kunne vi sette teltet ganske nært vannkanten. Derfra var det ren luksus med aftenbad i sjøen helt for oss selv. Med sola som gikk ned i horisonten, gikk det fint an å føle seg rik.

Uten trær til å lage skygge, ble det tidlig start neste dag. Klokka 0630 skinte sola på teltet, og vi fikk vår egen private badstue inne i teltet. Det var i grunnen bare å stå opp og fyre opp primusen, og helle noen kaffekorn type Classic Svea på kjelen. Og mens kaffen trakk, ble det et raskt morgenbad for å få opp øynene. Morgenkaffen fikk en liten ekstra tvist, da en halvtrøtt hoggorm dukket opp fra natteleie under kajakken. Han var lite anlagt på noen passiar en tidlig morgenstund, og forsvant uten å ta stilling til kaffeinvitasjonen.

Snart var vi i kajakken igjen. Nå på retur mot Ekenäs, denne gangen innimellom øyene.

På Husön fant vi "Lurö Gästherbärge og Krog", som tilbød overnatting og badstubad fra ei flytende badstue. Men det var tidlig på dagen, så vi fartet videre.

På Aspholmen øynet vi ei havn og et kafeteriabord som ga håp om "glas", en is på pinne eller annet godt. Men innehaveren hadde fått nok av korona og lite besøk, så det var bare kafebordet og parasollen som var tilbake. Skiltet på bryggen som bekjentgjorde at "Rikstelefon" var tilgjengelig på øya, fortalte om ei tid uten 4G og et annet liv. I tidligere tider var det bosettinger ute i skjærgården, der fiske var en viktig inntektskilde. Om vinteren sagde de opp store isblokker, og lagret i egne ishus, for å ha is til sommeren for å kunne kjøle ned fisk som skulle selges inne på fastlandet.

Siste etappe inn til Ekenãs gikk i lett medvind, og plutselig var vi tilbake der vi startet, en varm sommerdag i Sverige.